Snipp, snapp, snute...
Det nærmer seg slutten av et uforglemmelig 15 ukers opphold i Kambodsja. Jeg har sagt ha det til alt for mange venner og ikke minst elever. Selv om avskjeder ikke er noe jeg setter all verdens pris på, så kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for alle opplevelsene, bekjentskapene og erfaringene jeg har fått med seg på reisen. Minnene fra dette oppholdet vil følge meg for resten av livet.
Når jeg ser tilbake på ukene som lærer er det ikke lenger de smertefulle timene med en sår bak på et heller ukomfortabelt sykkelsete som kommer først i rekken. Jeg trodde kanskje det mens det pågikk. Ei heller timeplanlegging, tidlige morgener, lange dager og sene kvelder. Det er uten tvil elevene med hver sin unike personlighet som jeg etter kort stund lærte meg å kjenne og bli glad i. Å ha siste skoletime føltes uvirkelig, for selv om det bare var for noen måneder så føltes det ut som jeg hørte til og at elevene hørte til meg. Vi hadde en fantastisk dag før jeg dro, med leker og godteri, men i det de fant frem brev, tegninger og avskjedsgaver var det ikke lenger like enkelt å holde masken. Jeg fikk masse klemmer og de fortalte at de likte å ha meg som lærer før jeg gikk ut av porten med klump i halsen. «I like having lessons with you, you are very popular teacher». Det er rart hvordan all frustrasjon du har hatt mens det pågikk, alle uenigheter og uoverstemmelser blir glemt i det sekund du er nødt til å ta farvel. Jeg er så stolt av hver og en av dem og jeg skulle veldig gjerne hatt muligheten til å følge dem videre i livet.
Etter et etterlengtet gjensyn med min kjære mamma, som fløy med kjæresten sin i et døgn for å komme på besøk, var jeg klar for stranda. Siem Reap, hvor jeg hadde bodd til da, har ingen strender og nesten alt av innsjøer og elver er gjørmete og skittent. Ikke min stil, om en får si det slik. Jeg reiste en tidlig morgen med fly til Kambodsjas kyst, nærmere bestemt Sihanoukville, sjekket inn på noe jeg vil kalle et stusselig gjestehus og ventet på at min norske venn Kristine skulle komme fra Phnom Penh. Til min store skuffelse kom regntiden en måned tidligere i år, og ellers knusptørre april har stort sett bestått av en passende menge regn og torden hver eneste dag. Kristine og flere andre venner fra Siem Reap var her i 5-6 dager for en super feiring Khmer New Year (forøvrig min tredje nyttårsfeiring i år) og etter det forlot de meg her alene. Om noen fortalte meg for 3 måneder siden at jeg skulle være alene i en fremmed by i et fremmed land hadde jeg antagelig fått pusteproblemer og magesjau. Utrolig nok har jeg, med en stadig dårligere norsk, the time of my life. Det er så enkelt å møte mennesker i områder hvor det er så mange reisende og jeg ser nye ansikter og hører nye historier hver dag. Jeg kunne reist med de andre for to dager siden, den opprinnelige planen for oppholdet, men det var et enkelt valg å bli boende så lenge jeg kunne.
Men jeg har nå planer videre. Utenfor Sihanoukville ligger flere vakre øyer som det går båtturer til daglig. Èn av disse heter Koh Rong og der har de noe så koselig som hytter i trærne som du kan leie og bo i. Jeg skal reise søndag 22. april og overnatte i en av disse. Dagen etter bærer det tilbake til fastlandet for å gjøre seg klar til hovedstaden Phnom Penh påfølgende dag. Der skal jeg være et døgn og forhåpentligvis vil jeg denne gangen komme meg til både S21 og Killing Fields som jeg så lenge har ønsket. Deretter setter jeg snuten mot «hjembyen» Siem Reap. Det er mulig det høres merkverdig ut men jeg refererer til det stedet som «hjemme» fremdeles. Jeg skal oppholde meg resten av den siste uka i Siem Reap, kanskje få med meg «Pub Street» en siste gang før jeg etter 5 dager setter meg på flyet til Korea. Der skal jeg vente, pent og pyntelig i 8 timer (kan nesten ikke vente) før turen går videre til England og deretter Norge. Listen min på alt jeg savner med den plassen er blitt så lang at jeg ikke en gang vet hvor jeg skulle startet. Som jeg sier til de jeg snakker med; I'm not looking forward to going home, but I'm looking forward to it.
En annen ting jeg kan takke dette oppholdet for er en forbedret engelsk (tror og håper jeg). Både når det gjelder til vokabular og uttale. Før jeg kom hit hadde jeg stor frykt for enhver situasjone hvor jeg ble nødt til å snakke engelsk. Det høres selvfølgelig skrekkelig ut, med tanke på at jeg kom hit nettopp for å lære bort dette språket, men jeg visste godt at kunnskapene fantes. Det var bare å tørre å bruke de. Det var også noe av målet for reisen. For øyeblikket tenker jeg hovedsaklig på engelsk, jeg drømmer stort sett på engelsk og jeg finner det ofte enklere å benytte meg av engelske ord og setninger som man kan se tidligere i innlegget. Dette høres dumt ut og jeg lover alle venner og kjente der hjemme at jeg ikke har blitt noen Jan Thomas, denne vanen vil nok vendes fort bare jeg kommer innenfor norske grenser. Khmeren min («kambodsjansk») er dessverre ikke mye å skryte. Jeg kan telle til 19, takke, hilse, si nei og «for dyyyrt». I tillegg kan jeg si nyttige ord som «vakker», «liten», «jente», «gal», «familie» og «ny» men disse tilfeldige ordene får jeg overraskende nok ikke så ofte bruk for. Glemte å si at jeg kan bestille brus og be om regningen etterpå! Og stekt ris. Du verden, dette skal visst ingen ende ta...
Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg utnytter de siste dagene i paradis så godt jeg kan. Jeg sover nok i gjennomsnitt 2-3 timer hver natt. En skal ikkje søva bort sumarnatta, sove kan jeg gjøre på flyet hjem. Nå er det kvelden så da bærer det ut i folkemengden, det er ingen poeng i å ligge her alene. Og forhåpentligvis ender kvelden opp med en pølse i brød fra et svensk gatekjøkken oppi gata. Små gleder.
På gjensyn, store og små!
Det skal sies at dette ble skrevet for nesten en uke siden. Jeg oppholder meg for øyeblikket i Phnom Penh og i morgen skal jeg tilbake til Siem Reap for 6 netter før jeg kommer hjem. Jeg laster ikke opp noen bilder nå, for det tar å lang tid at jeg er hjemme før de har lastet ferdig.
Humorinnslag til slutt. Sjekk katten koser seg med Billeba Birkeland da...
Jeg traver gjennom gatene i Eidsvoll Sentrum, funderer over hvorfor ikke den lille kostemaskinen har kommet ennå for det er omtrent umulig og balansere hæler på all småsteinen på fortauene. Det bærer allikevel avsted, over fortauet, forbi pensjonister og flere pensjonister, inn døra, i full fart opp trappene og river tak i døren til venteværelset. 
og i det vinduet lukket seg helt så gikk det som det måtte gå. Elgen sitt øye poppet ut og spratt gledelig mellom bena mine, der det stoppet og tittet opp på meg. 
tankene han vil så lenge han ikke skader noen, men allikevel er det vanskelig å si det samme hvis jeg går nærmere inn på tema. Mer personlig. Når jeg tenker på mine nærmeste og de barna jeg en dag skal få. Ingen får ha skitne tanker om dem!! Men så klart, alt er bedre enn å skade dem.
Nordmenn er feitere og mer ufordragelige enn vi noen gang har vært... Matvanene går til hytt og pine og ingen vet lenger hva en mellomting er. Enten skal du proppe i deg feit og usunn mat til du sitter på den første medisterpølsa, eller så skal kaloriinntaket stå svart på hvitt på kjøleskapet og poteter, pasta og ris er sidestilt med fleinsopp og grevlingtunge. En av favorittene til de førstnevnte, nemlig fråtserne, er McDonalds. Hold i minne at her er ingenting med måte, dette er folk som blir sultne og må sette seg i bilen og kjøre til første McDrive etter å ha sett Super Size Me.
